Home

Search

 

Case Law:

- Denmark

- Finland

- Iceland

- Norway

- Sweden

 

- Bulgaria

- Estonia

- Latvia

 

- Case by Article

 

CISG Text

Status Chart

AV Conference Book '14

Nordic Judicial Systems

Bibliography

Papers

 

Autonomous CISG Network

Dictionaries

Links to Sources

Media Library

 

Contributors

Citing the Database

Update History

Contact

Copyright

Disclaimer

Cookies

 

 

 

 

 

 

 

Date:   28 May 2001
Court:   Borgarting Court of Appeal
Local case reference:   LB-2000-306
CISG Nordic ID:   010528NO
Country of decision:   Norway
Buyer's country:   Norway
Seller's country:   France
Goods involved:   Tramcars
Case history:   1st instance: District Court of Oslo 97-11077 A/73 (not available)
Original language:   Norwegian
Provisions cited:   Norweigian Sales Act (transformed CISG) article 26, 38
Original court document:   Reported below in full text.
Rapporteur:   Thomas Neumann
Case citations:   n/a

 

Abstract

by Neumann, Thomas

A number of non-conformities were found in at tramcar sold to a Norwegian buyer. The Court of Appeal found that the buyer were not entitled to avoid the contract, but gave a price reduction of 25%. The court also found that the principles of the domestic sales act article 26 were applicable in international sales.

 

Translated text

n/a

 

Original text

 

Saken gjelder krav om oppgjør i henhold til kjøpekontrakt vedrørende en arbeidsvogn bestilt av Oslo Sporveier.

       Ankemotparten, Oslo Sporveier sendte i mai 1995 ut en anbudsinnbydelse for en kombinert arbeidsvogn med tilleggsutstyr. Innbydelsen var vedlagt tekniske kravsspesifikasjoner.

       Den ankende part, det franske selskapet CFD Industries satte frem tilbud 28 juni 1995.

       Etter noe korrespondanse og kontakt mellom partene ble det inngått kontrakt mellom dem 28 mars 1996. Etter kontrakten skulle CFD levere en spesialbil som både kunne kjøre på skinner og på vei. Den skulle være utstyrt med skinnerenseutstyr og kunne utføre rensing og smøring om sommeren og være utstyrt med snøplog, alternativt kost og salt og sandspreder om vinteren.

       Kjøpesummen var NOK 220.000,- og FFR 3.793 600,- som etter kontraktsforslaget. skulle betales med 30% mot bankgaranti ved betaling og 70 % mot bankgaranti ved endelig overtagelse. Levering av vognen skulle finne sted seks måneder etter kontraktsinngåelse, med endelig overtakelse innen syv måneder etter kontraktsinngåelse. Det ble avtalt leveringsdato 15 oktober 1996 samtidig som betalingsbetingelsene ble endret slik at 60 % av kjøpesummen skulle betales når samtlige punkter med visse spesifiserte unntak var godkjent av Jernbanetilsynet.

       Arbeidsvognen ble ikke levert på avtalt tidspunkt, og det oppsto høsten 1996 og våren 1997 flere forsinkelser. Oslo Sporveier benyttet seg ikke av den hevingsrett som de som følge av forsinkelsene fikk i desember 1996, fordi man fortsatt ønsket leveranse av vognen.

       Den 7 april 1997 ankom vognen til Oslo. Det ble igangsatt opplæring, men denne måtte avbrytes på grunn av problemer med at vognen skled under bremsing. Det viste seg at feilen skyldtes problemer med sporvidden på hjulene. Dette ble korrigert på sporveiens verksted. Opplæringen ble derfor avbrutt i denne omgang.

       Vognen ble i første omgang registrert med en nyttelast på 485 kg, men etter nye opplysninger fra CFD ble den 30 juni 1997 registrert med en nyttelast på 3745 kg. Oslo Sporveier mente dette ikke tilfredsstilte de krav som var satt og ba om at det ble funnet en løsning innen 1 september 1997. CFD anførte at det aldri var satt noe spesifisert krav om nyttelastverdi fra Oslo Sporveier. Partene diskuterte dette spørsmålet utover høsten.

       Den 28 november 1997 ble det avholdt et møte mellom partene. I brev av 5 desember 1997 skrev CDFs advokat Peter L Bernhardt til Oslo Sporveier blant annet: 

         ......
         CFDs Industries tekniske direktør Patrick Esnault ga i møtet uttrykk for at CFD Industrie deltok i dette primært for å få OS nærmere redegjørelse for hvorfor prøvekjøring og kontroll ikke var gjennomført tidligere. Det ble fra CFD Industries side også presisert at man ønsket en rettslig prøving av saken dersom man ikke i møtet eller i forlengelsen av dette oppnådde en enighet mellom partene.
         OS innsigelser mot levering/overtagelse av kjøretøyet er pr. i dag alene knyttet til de angivelige problemer for drift av kjøretøyet som hevdes forårsaket av tillatt nyttelast.
         ...........
         CFD Industrie krevet i møtet at OS betaler en betydelig andel (« significant part ») av fakturert og forfalt beløp, og at partene umiddelbart gjennomfører prøvekjøring og kontroll. Partene kunne deretter foreta de videre drøftelser som spørsmålet om nyttelast og ellers forhold som måtte bli avdekket gjennom prøvekjøring og kontroll, måtte foranledige.
         .......... 

       Advokat Jørgen Monn svarte på vegne av Oslo Sporveier 8 desember 1997 blant annet: 

         ........
         Det er behov for å komme videre i denne fastlåste situasjonen.
         Etter AS Oslo Sporveiers oppfatning har AS Oslo Sporveier hevingsrett som følge av den manglende lasteevne og andre mangler, og den dertil hørende forsinkelse. Eventuelt kan AS Oslo Sporveier i stedet for velge å ta levering med fradrag for prisavslag, erstatning m.v. 

       Det ble deretter utdypet forslag om hvordan man skulle gå frem for å føre overtakelsesprosessen videre. Det het videre i brevet: 

         ....
         CFD Industrie synes i prinsippet å være enig i denne fremgangsmåten, dog slik at CFD Industrie krever en « betydelig del » av kjøpesummen betalt før prøvekjøring igangsettes m.v. Oslo Sporveier kan ikke akseptere dette vilkåret. Det vises her blant annet til at AS Oslo Sporveier etter partenes avtale ikke plikter å betale noen ytterligere del av kjøpesummen før vilkårene i avtalens pkt 21.1 er oppfylt...... 

       CDF Industrie tok ut stevning mot AS Oslo Sporveier 23 desember 1997 med krav om at kjøpesummen ble betalt.

       AS Oslo Sporveier hevet kontrakten med CDF Industrie ved brev av 30 januar 1998 fra advokat Geir Mikalsen. Det ble vist til at arbeidsvognen ikke hadde tilstrekkelig lastekapasitet i tillegg til at det var enkelte andre feil og mangler. Det ble videre vist til at CFD hadde unnlatt å gjennomføre overtakelsesprosedyrer i henhold til kontrakten.

       Under saksforberedelsen for byretten ble partene enige om å foreta tester av arbeidsvognen. Disse ble foretatt på Oslo Sporveiers nett 11 - 13 november 1998. Testene avdekket vektproblemer og bremseproblemer. Videre lyktes det ikke å gjennomføre tauing av en trikk.

       Det ble foretatt nye tester 3 september 1999 på jernbaneskinner i Drammen. CFD sto for gjennomføringen, med Oslo Sporveier som observatør.

       Partene kom fortsatt ikke til enighet, og saken fortsatte for byretten.

       Oslo byrett avsa dom 14 oktober 1999 med slik domsslutning: 

1. I hovedsøksmålet:
         Oslo Sporveier AS frifinnes.
2. I motsøksmålet:
a) CFD Industrie plikter å betale til Oslo Sporveier AS FRF 1.138.080,- - enmillionetthundreogtrettiåttetusenogåtti00/100 og NOK 66.000,- - sekstisekstusen00/100 - begge beløp med tillegg av 12 % rente fra 8. august 1996.
b) CFD Industrie plikter å betale til Oslo Sporveier AS dagmulkt med FRF 379.360,- - trehundreogsyttinitrehundreogseksti00/100 - og NOK 22.000,- -tjuetotusen00/100 - begge beløp med tillegg av 12 % rente fra 3. mars 1998.
3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelse av dommen.
4. Ingen av partene tilkjennes saksomkostninger. 

       CFD Industrie har i rett tid anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling ble avholdt 20 - 23 mars 2001. Den ankende part var representert ved direktør Ebbe Feilmann og prosessfullmektig og ankemotparten ved bedriftsrådgiver Frithjof Preus og prosessfullmektig. Det ble avhørt fem vitner, hvorav to sakkyndige og foretatt slik dokumentasjon som fremgår av rettsboken. Før prosedyren ba partene om at forhandlingene ble utsatt da man ville forsøke å komme frem til en minnelig ordning. Dette lyktes ikke, og ankeforhandlingen fortsatte 8 mai 2001 med fortsatt dokumentasjon og prosedyre. 

       Den ankende part CFD Industrie har ved sin prosessfullmektig i hovedsak anført:

       Oslo Sporveier har rettsstridig avvist/hevet leveransen med grunnlag i påstått manglende nyttelast.

       Det dreier seg om et tilvirkningskjøp på grunnlag av spesifikasjoner gitt av bestiller. Forholdet reguleres av kjøpsloven § 26. Selv om bestemmelsen gjør unntak for internasjonale kjøp, fremgår det av Oslo Sporveiers alminnelige innkjøpsbetingelser pkt 4.4 at selskapet har akseptert innholdet i den. Det innebærer at Sporveien har en plikt til å medvirke og samarbeide for å gjennomføre leveransen.

       Det var Oslo Sporveier som hadde ansvaret for at leveringsprosedyren stoppet opp høsten 1997. Allerede 11 august 1997 varslet selskapet avvisning av leveransen på grunn av at arbeidsvognen hadde lavere nyttelast enn forutsatt. Kontakten mellom partene dreiet seg i denne perioden kun om denne anførte mangelen. CFD ønsket å gjennomføre tester for å gjennomføre leveransen, men Oslo Sporveier fulgte ikke opp. I desember 1997 ønsket CFD bidrag fra Oslo Sporveier i form av delbetaling for å gå videre. Sporveien fastholdt innsigelsen og krevet prisavslag for å gå videre. Kjøpet ble formelt hevet 30 januar 1998.

       For at det skal være grunnlag for avvisning/ heving må det foreligge en vesentlig mangel. Det gjorde det ikke. Det forelå ingen kontraktsmessig spesifiserte krav til nyttelast på vognen. Eventuelle subjektive forventninger til høyere nyttelast var ikke synbare for CFD. Det avgjørende for kontraktsmessighet på dette punkt er om kjøretøyet egnet seg for formålet. Oslo Sporveier ville ikke delta i tester for å avklare dette høsten 1997.

       Da skinnerenseutstyret ble testet høsten 1998, ble det avklart at utstyret ville fungere effektivt og i samsvar med kontraktsforutsetningene. Dette bekrefter at avvisningen/ hevningen var uberettiget. Det innebærer at risikoen gikk over på kjøper jf kjøpsloven § 13 (2) og § 21. Da Oslo Sporveier ikke fulgte opp sin medvirkningsplikt etter kjøpsloven § 50, kom selskapet i mislighold og restkjøpesummen forfalt. CFD kunne derfor ha krevet 100% oppfyllelse høsten 1997, men nøyde seg med å kreve delbetaling. Sporveien må bebreides for sin fortsatt steile holdning.

       Ankemotpartens anførsel om at det foreligge vesentlig misforhold fordi CFD har unnlatt oppfølging av kontrakten, er å snu saken på hodet. Frem til høsten 1997 var det utvilsomt at Oslo Sporveier misligholdt fordi man nektet å ta i mot leveransen på grunn av nyttelasten. Etter dette tidspunkt var partene i en rettslig konflikt og situasjonen kan ikke likestilles med en ordinær kontraktsavvikling.

       Testen høsten 1998 avdekket ytterligere forhold ved kjøretøyet som Oslo Sporveier nå påberoper seg som grunnlag for heving. Sporveien har risikoen for de spesifikasjoner som danner grunnlaget for kontrakten mellom partene. Ved vurderingen av disse nye forholdene, må det tas i betrakting at testen ble foretatt i en konfliktsituasjon skapt av Sporveien. Selskapet må derfor ha bevisbyrden for om det foreligger en mangel.

       Om de enkelte mangler:

       Akseltrykk foran.

       CFD erkjenner at akseltrykket foran er for høyt, men det kan enkelt løses ved at dekkene skiftes fra dimensjon 156/K til 160/K. Dette vil bli gjort. Det vil da bare være når vognen er satt opp med snøfres at akseltrykket begrenser hastigheten på vei til 30 km/t. Begrensningen er kun relevant ved transport til og fra arbeidsstedet. En slik konfigurasjon brukes imidlertid bare når snøfallet har vært over 20 cm. Dette skjer så sjelden at forholdet utgjør et ubetydelig problem og ikke kan anses å være en vesentlig mangel.

       Trekkraft.

       Etter kontrakten skulle arbeidsvognen kunne trekke 36 tonn ved en stigning på 50 med en hastighet av 12 km/t. Nødvendig trekkraft for å klare dette er 27,8 kN. Det er verifisert ved prøven 3 september 1999 at vognen har en trekkraft på 47,5 kN.

       Vognen har tilstrekkelig trekkraft. Om trekkraften kan utnyttes, er et spørsmål om friksjon og vekt av kjøretøyet. Oslo Sporveier spesifiserte selv totalvekten av kjøretøyet til 10 - 15 tonn og hadde selv forutsetninger for å forstå at det da ikke var mulig å utnytte vognens trekkraft fullt ut. CFD tok på sin side forbehold om adhesjon i sitt tilbud. Det foreligger derfor ingen mangel i forhold til kontrakten.

       Det er lett å øke friksjonen ved å installere sandingsutstyr på vognen.

       Bremsekapasitet.

       Kontrakten setter ikke andre krav enn at kjøretøyet skal godkjennes av Jernbanetilsynet. Det påhviler Oslo Sporveier som konsesjonshaver å stå for godkjenningen og herigjennom vise til relevante standarder. Det er ikke henvist til BOStrab i kontrakten, men det er opplyst at BOStrab vil ligge til grunn for Sporveiens « egengodkjenning ».

       Etter BOStrab er det krav om magnetskinnebrems dersom vognen skal kjøre over 30 km/t på skinner i bygater. Da det ikke er praktisk mulig å installere slik brems på vognen, vil det kunne innebære en hastighetsbegrensning 30 km/t på skinner i bygater.

       Kontrakten må forstås slik at kravet om 50 km /t gjelder kjøring på vei. Kravet til hastighet på skinner er angitt til arbeidshastighet 5 - 15 km/t. Det er uansett dokumentert at vognen kan kjøre 50 km/t på skinner. Oslo Sporveier er vel kjent med BOStrab og må derfor selv ha ansvaret for å spesifisere hvilket utstyr som er nødvendig for at kravene der skal oppfylles.

       Det kan for øvrig ikke sies å være en vesentlig mangel at vognen ikke kan kjøre mer enn 30 km/t på skinner i bygater.

       Øvrige problemer med bremseeffekten som skyldes glatte skinner, kan lett avhjelpes med en sandingsanordning.

       Etter den ankende parts syn er kjøretøyet levert i henhold til kontrakten da det ikke foreligger mangler.

       Subsidiært har CFD Industrie rett til å utbedre eventuelle mangler jf kjøpsloven § 36. Det innebærer at CFD vil skifte ut dekkene og eventuelt montere sandingsutstyr.

       Under enhver omstendighet er det ikke grunnlag for hevning. Det foreligger ikke vesentlige mangler. Det dreier seg om et tilvirkningskjøp av et enestående kjøretøy som ikke kan selges til andre uten vesentlige tap. Det er ikke bevist at kjøpet er « vesentlig forfeilet ».

       Ytterligere subsidiært må levering kunne skje mot prisavslag jf kjøpsloven § 37.

       Den ankende part har lagt ned

       Påstand:

       I hovedsøksmålet:

       Prinsipalt:

         Mot å få stilt til disposisjon kjøretøy CFD Type LR 210 BB, Serienummer 007, Chassisnummer YA1V16B0316304236, plikter AS Oslo Sporveier:
1. Å betale CFD Industrie SA FRF 2.276.160 og NOK 132.000 med tillegg av lovens rente fra 6. februar 1999 til betaling skjer.
2. Å tilbakelevere til CFD Industrie SA 2- to - originale bankgarantier av 14. juni 1996 og av 13. mai 1997 fra Crédit Commerciale de France (CCF) mot betaling i henhold til punkt 1 og 2. 

       Subsidiært:

         Som den prinsipale påstand, dog slik at FRF 379.360 og NOK 22.000 forfaller så snart kjøretøyet er godkjent av Statens Jernbanetilsyn. 

       Atter subsidiært:

         Som den subsidiære påstand, dog slik at beløpet i henhold til den subsidiære påstand ikke forfaller før det også foreligger ny godkjenning av Statens biltilsyn slik beskrevet i dommens premisser. 

       I motsøksmålet:

         CFD Industrie SA frifinnes. 

       I begge søksmål og i alle tilfeller:

         AS Oslo Sporveier v/ styrets formann dømmes til å erstatte CFD Industrie SAs saksomkostninger for byretten med tillegg av lovens rente fra 14 dager etter forkynnelse av byrettens dom til betaling skjer og for lagmannsretten med tillegg av lovens rente fra 14 dager etter forkynnelse av lagmannsrettens dom til betaling skjer. 

       Ankemotparten, AS Oslo Sporveier, har ved sin prosessfullmektig i hovedsak anført:

       Reglene om tilvirkingskjøp i kjøpsloven § 26 får ikke anvendelse da det dreier seg om et internasjonalt kjøp.

       Det har vært problemer med leveransen fra begynnelse til slutt. Mye av årsaken til dette er at CFD ikke har prioritert denne leveransen fordi den var liten i forhold til andre oppdrag. Det oppsto en vesentlig forsinkelse og det oppsto en rekke problemer under kontraktsavviklingen som skyldtes CFD. Leverandøren har heller ikke foretatt en slik kvalitetssikring som må forventes.

       CFD er et stort konsern med adskillig ekspertise. Selskapet må forventes å ha full oversikt over aktuelle regelverk knyttet til sikkerhet og må derfor ha ansvaret for at leveransen ikke fylte kravene på dette området. Oslo Sporveier har på sin side ikke stor erfaring i å kjøpe inn spesialutstyr som denne arbeidsvognen.

       CFD må ha bevisbyrden for at kontrakten mellom partene er oppfylt. Testen høsten 1998 avdekke flere mangler, og det er ikke dokumentert at disse er utbedret.

       Oslo Sporveier anfører prinsipalt at kontrakten kan heves på grunn av CFDs manglende oppfølging av kontrakten. Dette innebærer et vesentlig mislighold.

       I løpet av høsten 1997 var partene i diskusjon om forhold vedrørende leveransen, og Oslo Sporveier var ikke i mislighold. Etter møtet i november 1997, mente Oslo Sporveier at man måtte komme videre og at man igjen var inne i kontraktssituasjonen. Da CFD inntok det standpunkt at kontrakten skulle fastholdes, innebar det en plikt til å levere i henhold til denne.

       CFD nektet i november 1997 å medvirke til at det ble gjennomført tester som skulle vise at leveransen var foretatt i henhold til kontrakten uten at det ble betalt en vesentlig del av kjøpesummen. Dette er en manglende medvirkning til kontraktens leveringsprosedyre som innebærer et forsettlig kontraktsbrudd.

       Det er uomtvistet at testen i november 1998 viste at det forelå mangler ved arbeidsvognen. CFD har ikke utbedret disse, selv om selskapet hele tiden har fastholdt avtalen og derved var forpliktet til å levere vognen i kontraktsmessig stand. Denne plikten gjelder uansett om partene var i en rettslig konflikt. I løpet av hele perioden siden har CFD ikke gjort noe for å utbedre manglene.

       CFD innga stevning 23 desember 1997 i stedet for å arbeide for at en kontraktsmessig leveranse kunne gjennomføres. Dette viser tydelig at selskapet ikke hadde vilje til å gjennomføre kontrakten som forutsatt.

       Oslo Sporveiers heving av kontrakten 30 januar 1998 var derfor berettiget fordi det forelå et vesentlig mislighold som følge av unnlatt kontraktsoppfølging.

       Det foreligger videre hevingsrett for Oslo Sporveier på grunn av vesentlige mangler ved kjøretøyet. Kjøretøyets tilstand må vurderes ut fra testresultatene i november 1998. Utgangspunktet for å vurdere om det foreligger en mangel er kontrakten. Det er leverandørens ansvar å sørge for at det bestilte kjøretøyet oppfyller de krav som stilles etter norske regler.

       Om de enkelte mangler:

       Akseltrykk og nyttelast som bil. Vekter med vinterutstyr.

       Ved skriv av 3 juni 1997 har CDF bekreftet at maksimal kapasitet pr aksel basert på bildekk 156/K er:

       70 km/t: 8.560 kg

       50 km/t 8.960 kg

       40 km/t 9.200 kg

       30 km/t 10.000 kg

       Det er disse tallene som må legges til grunn selv om CFD 27 juni 1997 kom med en ny, ubegrunnet bekreftelse på at maksimalt akseltrykk er 9 630 kg, totalvekt 19 260 kg.

       Det er usikkert hva virkningen vil bli av å skifte dekkene til 160/K. De maksimalvekter CFD har lagt frem for vognen etter dekkskifte kan derfor ikke legges til grunn.

       Testresultatene viser at vognen overskred vektgrensen i en rekke konfigurasjoner med skinnerenseutstyr, snøplog og snøfres. Særlig problematisk er det at vognen blir ulovlig på vei i enkelte tilfelle ved bruk av snøplog og -freser.

       Det foreligger en vesentlig mangel ved at kjøretøyet er for tungt i en rekke konfigurasjoner og direkte ulovlig med vinterutrustning.

       Nyttelast på vei - skinnerensekapasitet.

       Det måtte være klart for CFD at Oslo Sporveier hadde en rimelig forventning om at kjøretøyet hadde en nyttelastkapasitet ved skinnerensing på 6 eller i alle fall 4,5 tonn. I følge vognkortet er nyttelastkapasiteten 3.745 kg. Reell nyttelast er ca 3 tonn.

       Nyttelastkapasiteten har betydning for over hvor lang strekning det kan foretas skinnerensning før vognen må kjøre til depot med slammet. Når kapasiteten reduseres, må skinnerensingen oftere avbrytes og tiden brukes til å kjøre til depot. Det medfører økte kostnader. Det foreligger derfor en vesentlig mangel ved kjøretøyet.

       Tauing av trikk.

       Det var en viktig forutsetning for Oslo Sporveier at arbeidsvognen skulle kunne slepe bort defekte trikker. Det var derfor et krav at vognen kunne slepe 36 tonn i 50 stigning i en hastighet av 12 km/t. Forsøk som ble gjort under testing i november 1998 viste at det ikke lyktes. Begrunnelsen for det var at friksjonen var for lav. Det er imidlertid ofte glatte skinner i trikkesystemet, og det kan ikke forventes at sleping kun skal kunne skje under optimale forhold. Det foreligger derfor også på dette punkt en vesentlig mangel.

       Bremsing som trikk.

       De testene som ble foretatt i november 1998 viste bare to akseptable resultater når det gjaldt arbeidsvognens bremseegenskaper. Man kan ikke legge vekt på den testen som ble foretatt i Drammen 3 september 1999. Feil ved bremseegenskapene er en sikkerhetskritisk feil og enhver tvil må gå utover CFD.

       Det er opplyst at glidning kan avhjelpes ved sanding, men det kan ikke anses tilfredsstillende.

       Hastighet som trikk.

       Det er en klar forutsetning i kontrakten at kjøretøyet må kunne kjøre som trikk i en hastighet av 50 km/t. Dette har sammenheng med at vognen må kunne kjøre fort bort når det kommer rutegående trikker på skinnene. Dersom vognen ikke kan fjerne seg hurtig, vil det oppstå forsinkelser i rutetrafikken. Det tar flere minutter å omgjøre vognen til bil for kjøring på vei, så det er ingen god løsning å kjøre bort langs gaten.

       Bremsene i vognen er slik at vognen ikke kan kjøre fortere enn 30 km/t på skinner i bystrøk etter de krav som er satt opp i BOStrab. Det er klart at disse vilkår må følges, det finnes ikke andre anerkjente retningslinjer som aksepteres av norske myndigheter. Det innebærer at kontraktens bestemmelse om hastighet på 50 km/t ikke lar seg oppfylle. Dette representerer en vesentlig mangel.

       Etter ankemotpartens syn er hver av manglene alvorlige. Det er imidlertid helt klart at de samlet utgjør en så vesentlig mangel at heving av kjøpet er berettiget.

       Dersom det ikke er grunnlag for å heve kjøpet, må Oslo Sporveier subsidiært tilkjennes prisavslag av en ikke ubetydelig størrelse.

       Betalingsfristen kan ikke begynne å løpe før kontraktsmessig levering har funnet sted.

       Ankemotparten har lagt ned

       Påstand:

1. Byrettens dom punkt 1 og 2 stadfestes.
2. AS Oslo Sporveier tilkjennes fulle omkostninger for byrett og lagmannsrett med tillegg av forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd, første punktum, for tiden 12 - tolv prosent årlig rente, fra utløp av oppfyllelsesfristen til betaling skjer. 

       Lagmannsretten bemerker:

       Saken gjelder spørsmålet om hvorvidt Oslo Sporveier var berettiget til å heve kontrakten med CFD Industrie vedrørende levering av en kombinert arbeidsvogn med tilleggsutstyr.

       Oslo Sporveier sendte ut anbudsinnbydelse for en arbeidsvogn i 1995. Den vognen selskapet hadde fra før av lignende art er fra 1978. Det innebærer at selskapet ikke hadde noen særlig erfaring og kompetanse knyttet til kjøp av et slikt kjøretøy. CFD Industrie er et stort konsern som blant annet produserer jernbanevogner. Dette selskapet hadde på sin side kun produsert ett kombinert kjøretøy for kjøring både på skinner og vei tidligere da tilbudet ble innlevert. CFD hadde derfor heller ikke særlig kompetanse på akkurat en slik produksjon.

       Etter lagmannsrettens syn står partene ganske likt med hensyn til erfaring og kompetanse. De er begge profesjonelle, med sterk kompetanse på sine felt. Det gjelder både kunnskap om tekniske løsninger og gjeldende regelverk på området. Det medfører at det ikke i utgangspunktet kan stilles strengere krav til den ene enn til den andre når det gjelder spørsmål om hvem som var den nærmeste til å oppdage at en betingelse i kontrakten ikke lot seg gjennomføre. Det kan heller ikke oppstilles noen presumsjon for at den ene eller andre bør ha en strengere bevisbyrde.

       Ankemotparten har anført at det er to grunnlag for å fastslå at det foreligger vesentlige mangler som medfører hevningsrett: For det første fordi CFD ikke fulgte opp kontrakten høsten 1997 og for det andre at det foreligger mange alvorlige feil ved selve vognen.

       Spørsmål om oppfølging av kontrakten høsten 1997.

       Etter at vognen kom til Norge i april 1997, ble det satt i gang opplæring. Denne måtte imidlertid utsettes på grunn av noen feil. Disse er senere utbedret og har ikke direkte betydning for saken. Det viste seg i forbindelse med utstedelse av vognkortet at vognes kapasitet for nyttelast var mindre enn det Sporveien hadde forventet. Det fremgikk ikke noe spesifisert krav om nyttelast av kontrakten. Lagmannsretten konstaterer at partene høsten 1997 på denne bakgrunn hadde forskjellig oppfatning av om vognen var kontraktsmessig.

       Det er på det rene at opplæringen ikke ble gjenopptatt i perioden juli til november 1997. Det ble heller ikke i foretatt nye tester eller tatt ytterligere skritt for å gjennomføre leveransen. Etter bevisføringen finner lagmannsretten ikke grunn til å bebreide den ene part mer enn den andre for at det ikke skjedde. Det er ikke kommet frem at den ene parten har tatt konkret initiativ til oppfølging som ikke er fulgt opp av den andre. I denne perioden var begge partene mer opptatt av å diskutere nyttelastkapasiteten enn å medvirke til å gjennomføre leveransen.

       På møtet mellom partene 28 november 1997 og i tiden etter låste situasjonen seg. CFD mente det var foretatt en kontraktsmessig leveranse i april samme år. Selskapet hadde bare mottatt 30 % av kjøpesummen, som man mente var forfalt i sin helhet. CFD var da opptatt av å få en større del av oppgjøret før det ble foretatt videre tester. Oslo Sporveier på sin side hadde det standpunkt at man ville holde tilbake hele restkjøpesummen inntil tester var gjennomført på tilfredsstillende måte.

       Etter lagmannsrettens syn utviste begge parter en relativt steil holdning på dette tidspunktet ved ikke å arbeide aktivt for en gjennomføring av leveransen som forutsatt. Etter lagmannsrettens syn kan det ikke konstateres at Oslo Sporveier på dette tidspunkt hadde misligholdt kontrakten ved ikke å betale hele restkjøpesummen. Det hadde vært forsinkelser og andre problemer knyttet til arbeidsvognen. Det var ikke foretatt tilstrekkelige tester til å konstatere om leveransen var kontraktsmessig eller ikke. På den andre siden kan det heller ikke legges til grunn at CFD hadde misligholdt kontrakten vesentlig ved ikke å medvirke til nye tester uten å få en delbetaling av kjøpesummen. På dette tidspunkt var det spørsmålet om tilstrekkelig nyttelast som var i fokus. Det er forståelig at selskapet slik saken da sto, vurderte det slik at dette ikke kunne berettige tilbakehold av 70 % av kjøpesummen.

       Lagmannsretten finner etter dette at CFDs forhold rundt kontraktsgjennomføringen høsten 1997 ikke kan føre til at Oslo Sporveier var berettiget til å heve kjøpet.

       Mangler avdekket i senere tester.

       Forholdet mellom partene reguleres av kjøpsloven. Kjøpet gjelder en arbeidsvogn som skulle tilvirkes særskilt for Oslo Sporveier etter Sporveiens særlige spesifikasjoner. Lagmannsretten legger videre til grunn at det ikke er mulig for CFD å disponere vognen på annen måte. Etter bevisførselen legges til grunn at den er forsøkt leid ut eller solgt, men uten at det har lyktes. Det dreier seg derfor om et tilvirkningskjøp der adgangen til å heve reguleres av kjøpsloven § 26 i Norge. Denne bestemmelsen gjelder imidlertid ikke for internasjonale kjøp. Spørsmålet om heving reguleres derfor av kjøpsloven § 25. Etter lagmannsrettens syn har det ikke avgjørende betydning for den konkrete vurdering av denne saken om forholdet direkte reguleres av kjøpsloven § 26. Ved vurderingen av om det foreligger en vesentlig mangel, vil det måtte tillegges vekt at det dreiet seg om et kjøp der vognen ble produsert etter kjøperens oppgaver og ønsker. De hensyn som ligger bak bestemmelsen i kjøpsloven § 26 får naturlig nok betydning for vurderingen av om det foreligger en vesentlig mangel etter kjøpsloven § 25. Det synes ikke rimelig at en norsk kjøper skal settes i en vesentlig gunstigere rettslig stilling fordi selgeren ikke er norsk.

       Ved vurderingen av om det foreligger slike mangler som kan føre til hevning, må det tas utgangspunkt i det forventede bruksområdet for arbeidsvognen slik det fremsto for leverandøren. Hensyn i denne sammenheng er for eksempel hvor ofte vognen skal brukes til forskjellige formål, kostnadene ved alternative løsninger samt merkostnader ved redusert kapasitet.

       Innledningsvis vil lagmannsretten bemerke at bevisførselen, selv om den har vært omfattende, har gitt begrensede muligheter for å foreta en fullt ut tilfredsstillende vurdering. Det gjelder de konkrete manglene og muligheter for eventuell utbedring av disse og det gjelder den konkrete betydningen av manglene for bruksområdet.

       Arbeidsvognen befinner seg hos CFD Industrie i Frankrike, så det har ikke vært mulig å foreta realistiske tester av vognen nå. De testene som har vært foretatt, synes ikke å ha vært omfattende nok til å foreta en sikker, objektiv vurdering. Man har derfor vært henvist til sakkyndige vurderinger på mer teoretisk grunnlag.

       Når det gjelder Oslo Sporveiers forventede bruk av vognen, har retten ikke oversikt over hvor ofte og når vognen var forventet brukt til de forskjellige funksjonene som skinnerensing, tauing av trikk, snefresing og - ploging. Retten har heller ikke oversikt over merkostnadene ved å leie inn annen bistand for å utføre for eksempel sleping av trikk i bakker.

       Dette innebærer at lagmannsrettens vurderinger i stor grad vil måtte preges av skjønn.

       Lagmannsrettens vurdering av de enkelte mangler:

       Det er tre hovedområder for bruk av kjøretøyet:

- Rensing av trikkeskinner
- Tauing av trikk
- Snerydding

       Kjøretøyets brukbarhet må vurderes ut fra hensiktsmessighet i forhold til arbeidsoppgavene for å kunne fastslå om det foreligger mangler og graden av disse.

       Rensing av trikkeskinner/ hastighet som trikk.

       Det er fastslått ved prøver at selve renseprosessen kunne utføres tilfredsstillende.

       Oslo Sporveier har anført at vognens nyttelast er mindre enn forventet. Lagmannsretten er enig i byrettens vurdering om at leveransen på dette punkt ikke var kontraktsstridig og viser til byrettens begrunnelse på dette punkt.

       Det er videre på det rene at BOStrab krever magnetskinnebrems ved hastighet over 30 km/t som skinnegående kjøretøy. Vognen har ikke slik brems, og det er ikke mulig å installere en slik. Det legges til grunn at at BOStrabs krav skal oppfylles. Det må derfor konstateres at vognens lovlige hastighet på skinner er begrenset til 30 km/t og at kravet om hastighet på 50 km/t ikke lar seg gjennomføre. Etter lagmannsrettens syn representerer dette en mangel ved leveransen som CFD har et ansvar for. Etter lagmannsrettens syn burde begge parter hatt kjennskap til de krav BOStrab setter. CFD kan derfor ikke høres med at Sporveien alene må ta ansvaret for at kravene ikke kan oppfylles. Problemstillingen blir derfor hvilke konsekvenser mangelen får.

       Oslo Sporveier har anført at årsaken til kravet om en hastighet på 50 km/t er at vognen må kunne forflytte seg raskt for ikke å hindre rutegående trafikk. Det er opplyst at vognens « arbeidshastighet » skal være 10 - 15 km/t. Det vil derfor kunne oppstå konflikt dersom rutegående trikker på samme skinner har høyere hastighet mens vognen er i arbeid.

       For å vurdere hvor stort dette problemet er i praksis, burde det vært opplyst hvilke rutiner for skinnerensing som var tenkt gjennomført. Oslo Sporveier har ikke redegjort for dette på noe stadium av saken. Således er det ikke redegjort på hvilke tider og steder og med hvilken hyppighet skinnerensing var tenkt foretatt. Det er derfor ikke mulig å vurdere hvilket reellt omfang problemene knyttet til denne mangelsen har, og det må Sporveien ha risikoen for.

       Det bemerkes for øvrig at det synes upraktisk at arbeidsmønsteret man legger opp til synes å være at vognen ikke skal hindre innhentende trafikk dersom den utfører skinnerensing på dagtid. Det vil i så fall føre til at den raskt innhentet trikken foran. Videre ville den måtte kjøre tilbake for å gjenoppta arbeidet på et stedet den avbrøt rensingen.. Det mest praktiske synes åvære at den settes til side på vei og etterpå påspores for å arbeide videre.

       Lagmannsrettens konklusjon på dette punkt er at det ikke foreligger en så alvorlig mangel at det kan begrunne heving av kjøpet.

       Tauing av trikk

       Det er et krav i kontrakten at kjøretøyet skal kunne trekke en trikk på 36 tonn i 50 stigning med en hastighet på 16 km/t. Testene viser at dette ikke er fullt ut mulig i alle sammenhenger selv om trekkraften i utgangspunktet er god nok. Det har sammenheng med at vognens totalvekt er for lav og med at skinnene tidvis er for glatte.

       Når det gjelder vognens vekt og betydningen for trekkapasitet, burde det etter lagmannsrettens syn vært like nærliggende for begge parter å vurdere dette. I noen grad kan problemet avhjelpes ved å fylle vanntanken slik at vekten økes.

       Problemet med manglende adhesjon kan videre avhjelpes ved at det monteres sandingsanordning.

       Lagmannsretten har ikke oversikt over den praktiske betydningen av at arbeidsvognen ikke er fullt ut kontraktsmessig på dette punkt. Det er ikke gitt noen oversikt over hvor ofte det er beregnet at den skulle trekke trikker og under hvilke forhold. Dersom den selv er i arbeid eller befinner seg langt unna en defekt trikk, vil det antagelig heller ikke være hensiktsmessig å bruke den.

       Etter en samlet vurdering finner lagmannsretten at denne mangelen ikke er av en slik art at det kan begrunne heving av kjøpet..

       Snerydning/ akseltrykk foran

       På bakgrunn av bevisførselen legger lagmannsretten til grunn at største tillatte totalvekt nå er 19 260 kg, slik det fremgår av vognkortet. De utførte testene viser at arbeidsvognen i flere konfigurasjoner vil være for tung.

       Vognens dekk er nå 156/K. CFD har opplyst at de vil bytte dekkene til 160/K, hvilket vil øke den høyeste tillatte totalvekt slik at det bare er når vognen er påmontert snøfres at det vil oppstå problemer i hastighet over 30 km/t. Oslo Sporveier har anført at det ikke er godtgjort hvilke virkninger et slikt dekkskifte vil få.

       Lagmannsretten forutsetter at CFD bytter dekkene til 160/K. Det legges på bakgrunn av bevisførselen til grunn at dette vil være mulig å gjennomføre. CFDs representant Ebbe Feilmann forklarte at dette kunne gjøres uten problemer. Sporveien har ikke ført motbevis. De nye dekkene vil være bredere enn de opprinnelige og vil kunne redusere svingkapasiteten noe, men lagmannsretten har ikke holdepunkter for å fastslå at kjøreegenskapene blir så redusert at det foreligger en vesentlig mangel av den grunn.

       Lagmannsretten legger etter dette til grunn at arbeidsvognen ikke vil overstige lovlige vektgrenser med nye dekk av dimensjon 160/K med ett unntak. Det gjelder kjøring på vei påmontert snefreser, da vil hastigheten begrenses til 30 km/t. Denne konfigurasjonen antas imidlertid å bli anvendt så sjelden at det ikke representerer en så vesentlig mangel at det berettiger heving av kjøpet.

       Oppsummering

       Lagmannsretten finner at arbeidsvognen er beheftet med feil og at den ikke fyller de krav som er satt opp i kontrakten. Etter lagmannsrettens syn er ingen av manglene av en slik art at en av dem alene kan begrunne heving av kjøpet. Problemstillingen er hvorvidt de samlet er så alvorlige at kjøpet kan heves. Spørsmålet er om helhetsinntrykket av vognen er slik at formålet med kjøpet blir vesentlig forfeilet.

       Som det fremgår ovenfor, har mulighetene for en vurdering av vognens tekniske tilstand vært begrenset. Videre har retten i liten utstrekning kunnet danne seg en oversikt over forventet bruk av vognen. Avgjørelsen må derfor i stor utstrekning basere seg på skjønnsmessige vurderinger på bakgrunn av den bevisførsel som er foretatt. Etter dette finner lagmannsretten at det ikke konstateres at det foreligger mangler av en slik art at det berettiger til heving av kjøpet. Oslo Sporveier vil kunne få en arbeidsvogn som kan benyttes til en rekke formål, selv om selskapet ikke får et produkt som fullt ut innfrir de krav som var satt i kontrakten. Hovedarbeidsområdet - skinnerensing - utfører den etter det som har blitt opplyst, upåklagelig.

       Lagmannsretten er etter dette kommet til at Oslo Sporveier ikke er berettiget til å heve kjøpet. Sporveien må ta i mot arbeidsvognen. Det forutsettes at CFD før levering skifter dekkene fra 156/K til 160/K og installerer en sandingsanordning. CFD forutsettes å bekoste frakt av arbeidsvognen til Oslo. Lagmannsretten er videre kommet til at arbeidsvognen, tross nevnte utbedringer lider at slike mangler at Oslo Sporveier er berettiget til et ikke ubetydelig prisavslag jf kjøpsloven § 38.

       Kjøpesummen etter kontrakten var NOK 220.000,- og FRF 3 793.600,-. Oslo Sporveier har betalt 30 % av kjøpesummen. CFD erkjenner videre at det til fradrag skal gå 10% konvensjonalbot. Etter lagmannsrettens syn er et prisavslag i størrelsesorden en fjerdepart passende, basert på en skjønnsmessig totalvurdering av manglene og den reduserte anvendeligheten disse fører til. beløpet som Oslo Sporveier nå må betale fastsettes til henholdsvis FRF 1.350 000,- og NOK 75 000.-.

       Forfallstidpunktet settes til to uker etter at vognen er levert Oslo i utbedret stand.

       Det forutsettes at Oslo Sporveier tilbakeleverer to originale bankgarantier av 14 juni 1996 og13 mai 1997 .

       Saksomkostninger:

       Anken har ikke vært forgjeves. Saken må anses dels vunnet, dels tapt ved at ingen av partene har fått medhold i sin påstand fullt ut. Etter tvistemålsloven § 180 annet ledd jf § 174 første ledd skal partene bære hver sine omkostninger.

       Lagmannsretten har ikke noe å bemerke til byrettens omkostningsavgjørelse.

       Dommen er enstemmig. 

Domsslutning 

1. Oslo Sporveier AS betaler til CFD Industrie 1.350.000, - enmilliontrehundreogfemtitusen - FRF og 75.000,- -syttifemtusen - kroner med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.
2. Beløpet forfaller til betaling 2 - to - uker etter at kombinert arbeidsvogn er levert Oslo.
3. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen retter.

 

 

  © 2015 Thomas Neumann | Privacy Policy | Cookies | Disclaimer